Det er noe eget med å bo i bag. Det er trangt, ja nærmest på grensen til det klaustrofobiske, å ligge der, klemt mellom en tynnslitt t-skjorte, skisokker som lengter etter et varmt bad med Omo Color, og ullundertøy, huff.
En ferdig pakket rullebag begynner sitt liv riktig så staslig. Stolt og fornøyd, nærmest struttende triller rullebaggen ut i det ukjente. Det lukter friskt av Milo, dunjakken er kvikk og spenstig, og det er brettekanter så langt øye kan se. Det skal sies at det finnes ulike arter av rullebagger, alle med sine særegenhet (det finnes eksemplarer også uten brettekant). Likevel, felles for alle rullebagger er deres korte og brutale livssyklus.
Det har seg nemlig sånn at en nypakket rullebagg trives aller best nettopp som det, nypakket. Etter en ukes tid, en håndfull motellbesøk, mer enn en håndfull skidager og en fuktig aften på et innrøkt utested, med tåke så tykk at Holmenkoll-tåka blekner og blåser til havs i ren og skjær skam og forlegenhet, sliter rullebaggen med depresjoner. Ute på reise er det langt hjem og gode råd blir fort for dyre, i allefall for en blakk og skitten rullebag. De har ikke annet valg enn å leve plagene helt til hjulene igjen kan trille fritt i hjemlige omgivelser og de blir fritatt fra pinen, tømt og forlatt.
EpåG-hjulene triller hjem
13 timer i en illsint Hi Ace, 3 timer og 45 minutter med illsinte danske småbarn, det ser ut til at sesongens utenlandsopphold er over. Rullebaggen aner håp, men gruer seg samtidig til et liv i mørke.Vi har forlatt moguls og en sliten chevy i Canada, mildvær i Mt. Baker, sol og påskestemning i alpene til fordel for enfelts motorveg, kolonnekjøring, klesvask, kjættsu’up og et smått optimistisk værvarsel i Norge.
AktivBlogg - MagnusDavidsen 